TEST DEG SELV side 215

Forvaltningen er det administrative apparatet til den utøvende makten. Den består av en rekke sentrale og lokale offentlige forvaltningsorganer. Virksomheten i disse organene kan deles inn i myndighetsutøvelse, tjenestevirksomhet og næringsvirksomhet.

Forvaltningsloven § 1 beskriver et forvaltningsorgan som ethvert organ for stat eller kommune.

Private firmaer kan også opptre som forvaltningsorgan i noen saker, for eksempel når et godkjent verksted treffer beslutning om at en bil ikke kan EU-godkjennes.

Den offentlige forvaltningen er organisert etter en pyramidemodell. Regjeringen befinner seg på toppen. Under den finner vi departementene, direktoratene og et stort antall offentlige utvalg, nemnder og råd.

Forvaltningsorganene kan være sentrale og lokale. I den lokale forvaltningen finner vi fylkeskommuner og de enkelte kommuner.

Tre vilkår må oppfylles for at en avgjørelse er et vedtak, jf. § 2 bokstav a:

1. Avgjørelsen må være bestemmende for rettigheter eller plikter.
2. Den må rette seg mot private personer (enkeltpersoner eller private rettssubjekter).
3. Avgjørelsen må være tatt under utøvelse av offentlig myndighet.

Når stat eller kommune opptrer som en vanlig privat avtalepart, for eksempel i forbindelse med kjøp eller salg, er beslutningene ikke å regne som vedtak. Det er ikke utøvelse av offentlig myndighet.

Et vedtak som er individualisert, slik at det retter seg mot en eller flere bestemte personer, er enkeltvedtak, jf. § 2 bokstav b.

En avgjørelse kan også være enkeltvedtak hvis loven selv sier det, selv om alle de tre vilkårene for vedtak ikke er oppfylt. Se for eksempel § 2(2). Avgjørelser om ansettelse, oppsigelse mv. i stat eller kommune er ikke utøvelse av offentlig myndighet, men slike avgjørelser skal likevel regnes som enkeltvedtak.

Hvis en avgjørelse er et vedtak, men ikke enkeltvedtak, er det en forskrift, jf. § 2(1) bokstav c.